Liv og Unni ordbilder

Tekst Unni Haglund

Bilde Liv Haglund Lillegrundset

Møteplasser

Det er noe gåtefullt, selv i de mest kjente ting, på møteplassene som kalles både hjem og mysterium...Der skyer møter trær og mennesker møter mennesker.

Blank

 

Den som skaper, verdsetter ikke noe annet enn det som er enestående, så ødelegges det enestående igjen. Det desperate lyduttrykket, skriket, forteller ikke noe om trærne som vokser og liljene som gror. Jeg lar dette skriket passere nedover halsen, helt ned til magen, lydløst. I regnbuetåka med selgerne som skriver reklamedikt, der vil jeg ikke sitte. Jeg ønsker meg et nytt bord, ved det vil jeg være helt stille.

       Stille vil jeg være, helt stille.

 

       Blank,

 

       blank som sølv vil jeg være,

 

       helt blank.
 
 

Benken

 

Huset hun bodde i hadde sluttet å le.

Benken i parken var den som kunne se.

Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.

Om morgenen røyker hun drømmene fram i dype drag,

slik katten uten hale møter sin nye dag.

Bladene faller som syke fugler.

Barna løper rundt og leter etter smuler.

Det høres i parken en ironisk hvisking og høye skrik.

Ei kjerring roper at hun ønsker å bli rik.

Hun drømmer om de krystallfunklende glassene og flaskene.

En tigger kommer, hvem er det han tigger for?

Vaktpostene er stillt ut overalt,

men de er ikke der for å hjelpe opp dem som har falt.

Lengslene i ytterkanten har også et navn,

de handler om savn.

Benken vet at hun kommer, den feller ingen dommer.

Tomflaskene blinker, hun ser at de vinker til henne.

 

Under isen

så mange lag, sten slam

og gamle minner

 

Natten har tanker

som stenblokker på stille fjell

med fare for ras.

 

Ansiktet vist på skulpturen "Signe Kihle brent i Stokke 1645". Den er laget av Brit Sørensen. Foto: Liv Haglund Lillegrundset. Tekst: Unni Haglund.

 

Signe Kihle, en troldqvinde i Stokke, dømt til døden ved baal og brand i 1645.

 

Signe Kihle var en av dem som ble "for throldomb berøchted bleffuen ahngreben", altså var hun utsatt for rykter og folkesnakk. Hun var annerledes enn folk flest. De helbredende urtene og ryktene om de "onde" gjerningene som tvangsinnlegger kirkens tomme bønner og tørre salvekluter ble en trussel mot henne. Ikke en gang prestens bønner hadde hjulpet de syke, men urtene hadde helbredet. Øvrigheta står naken med svartsynbriller og en pansersterk upåvirkelighet. Her blir Bibelen til en innelåst hemmelig dagbok. Mumlingen på bakrommet blir til Guds ord. I mørkemannsveldet er ordene utenfor kontroll en trussel. Hennes nåde var avhengig av om tolv skikkelige borgere ville bevitne at hun ikke hadde noen pakt med den onde. Det førte henne inn i døden.  Alle slakker blir dratt inn fordi hun vet noe om medisiner, medisinske planter, sykdom og helbredelse. Hun er farlig. Hun er en av de drepte, fengslede, en av dem i arbeidsleir, på mentalsykehus, blant de deporterte, fordi hun vet noe, og fordi hun ikke er villig til å bli en av systemets forskningsidioter. Hun blir fraktet bakbundet i ei høyvogn til torget, med narrehatt på hodet. Der blir hun gjort til et overeksponert medieoffer. Hun har hatt omgang med djevelen, sier de. Øvrigheta, de skriftlærde, overtroiske og troende, forkynner maktens tause ord: bålet. Bålet, som er bygget opp på fire favner ved, lyser opp mot himmelen dit mange av tilskuerne mener de er på vei. De strekker hals. Noen av dem besvimer når de kjenner lukta av svidd kjøtt. Noen tenker at de selv er sikret for denne gang. Bøddelen, den ansatte, gjør bare jobben sin. Øvrighetas svarte kappe har fått enda ei rød stripe.