UNNI HAGLUND

 

 

          Det er så mange måter å kommunisere på. Øyne, hender, tegn, gester, lyder, stillhet, men her inne skal det altså gjøres med ord, skrevne ord, myriader av av ord og bilder. Bokstaver reiser seg opp langs linjene og blir til ord. De blir til lyd og rytme og klang. Noen ord er kvasse, skarpe, de blir ofte pakket inn i bomull. Noen er ulne og lodne, noen er klare og tydlige som et godt foto, andre kan starte en hel film.

 

 

 

 

          Jeg er født i 1955 i Elverum. Bor nå i Stokke i Vestfold. Skrev mine første dikt i tenårene. På nittitallet skrev jeg om omsorgserfaringer til foreldre til barn med cerebral parese. Noen av tekstene mine ble gitt ut i rapporter som er skrevet av forskjellige fagfolk med tilknytning til habiliteringstjenesten i Vestfold. De trengte noen tekster som beskrev litt levd liv inne i mellom alle tabellene sine. På denne siden vår har jeg lagt ut noen korte prosadikt om dette tema. Begynte på igjen med å skrive haikudikt i godt voksen alder. Jeg har senere skrevet lengre dikt, og har fått mulighet til å framføre dem i forskjellige sammenhenger, oftest i regi av Hedmark forfatterlag. I 2005 ga jeg ut diktheftet "Skygger i vind" sammen med min søster Liv Haglund Lillegrundset. Vi  øvde inn et program sammen med dikt og bilder fra dette heftet. Vi framførte det sammen på Salongfestivalen i 2009, og senere framførte jeg det flere ganger alene. 2017 ga jeg ut heftet "Møteplasser. Samtaler med en sønn om Guds liv og menneskers liv", sammen med Dag Stian Haglund og Liv Haglund Lillegrundset.

          For meg er skrivingen en hobby. Den har vært min terapi, og den er til stor glede da jeg når ut til andre.

          Jeg er veldig glad i trær. Jeg skriver mye om dem, og jeg sitter gjerne på en gren med bena godt plantet ut i løse lufta.

 

 


 

God dag, herr Tre godt å få snakke med deg.

Vi har det på samme måten.

Kroppen min lager lyder,

slik som dine grener suser.

Jeg kaller det ord,

hva kaller du det?

 


  

Jeg ligger ikke lenger i laurbærbladlaknene nå, herr Tre,
ikke i hengekøye mellom lyktestolpene heller.
Jeg lever i røttenes nettverk,
i groper med vann.
Dagens post og forsyninger
kommer fram via t-banesystemet under bakken.
Livet har rett og slett gått i dekning for en stund.
 

 


 

Som ei gammal nedbøyd dvergbørk
med krokete kvister stikkende ut 
til gærne kanter,
forunderlig, merkelig, i altfor sterk vind.
Naturstridig lever du.
Flat mot bakken står du i mot, med røttene plantet
i en skrent.
Litt lurvete etter å ha gjemt et reir,
litt arrete etter dyretenner.
I fjellheimens utsyn står du
nærmere himmelen enn de fleste.
 

 


  

 

 
Norsk Litteraturfestival 2010, Lillehammer

 

          Livet er mer enn det som lever og det som dør. Livet er en bønn innerst inne i meg selv, ord som jeg ikke forstår. Ordene har en rytme som trommesignaler, og de minner meg om et "Hjemland".Trommesignalene fra "Hjemlandet" prøver jeg å formidle med mine ord.

Jeg opplever stor glede og ydmykhet i møte med Guds skaperverk, og er glad i naturlyrikk. Hans Børli er en dikter jeg alltid kommer tilbake til.

Ydmykhet og kjærlighet er de kvaliteter jeg ønsker å dyrke.

Unni.