Månedens tekst juni 2023
I stille vann, eller flom
bare være der,
som en stein i elva.
Unni Haglund
Månedens tekst februar 2023
Hjemtrakter
Sammensmeltet is og snø i et kaldt lys. Lufta var renset. Ut av elveisen løftet frosten seg. Det var stille. Det var bare isen som knaket.
Jeg var tålmodig, ventet på far, søster og bror som lå og stirret ned i hullene i isen, så etter fisk. Veien til bilen var kort, så det gjorde ikke noe om det var så kaldt.
Begynte å bli ett med frosten, under en klar måne. Hadde sittet der lenge. Kaffekoppene var tomme, bålet hadde sluknet og asken var lunken.
Hørte ikke noe fra fiskerne, hverken herfra eller derfra. De så ut som late seler som kun beveget ene luffen sin opp og ned, resten av kroppen var helt i ro.
Dette var hjemtrakter. Dette var også en del av å være hjemme, om det var i Nord-Østerdal eller i Sør-Østerdal. Her i den gamle skogen, ved elva og sammen men isfiskerne, ble jeg glad i månen, begynte å elske stjernene.
Det var her i denne stilheten i skogen, ved elva jeg fant noe av det som jeg kaller et hjem.
Unni Haglund
Månedens tekst september 2022
Drøm
I dag fikk jeg et bilde fra min søster i NordNorge
Det er et landskap i fiolett og kveldshimmelen. Jeg ser det på bildet.
Jeg tenker meg at jorda er varm, og at slekningene mine er der og tar bilder, kledd i grønt.
Lydene og luktene er ikke med på bildet, ikke rute-båten heller.
Bie-surret over blomstene er kanskje med?
Noen ganger dikter jeg at jeg er inne i bildet, eller jeg tenker at jeg kunne tatt flyet i morgen, men jeg er fortsatt her i det huset jeg kaller hjem. Det gamle treet hvisker i vinden utenfor vinduet, og er bolig for skravlende kråker.
Jeg bretter et papirfly av et hvitt A-4ark, lager meg en flyplass og sender det til Nord-Norge.
Hvis du ønsker deg drømmer kan du komme hit og hente noen. Her er det utvalg. Du kan velge hvilken du vil ha. Du har god tid til å velge, for drømmene mine er mange, og noen rekker helt inn i evigheten. I timeglasset mitt er det sandstorm, sanda faller ikke ned. Tiden her i huset står stille.
Jeg valgte denne drømmen som handler om å være sammen med min søster, ta flyet til NordNorge, spise sammen, ta bilder sammen, skrive sammen.
Unni Haglund
Månedens tekst mai 2022
Skog,
jeg går i skog,
bøkeskogen reiser seg mot himmelen,
endrer en utmasa dag,
lar stressnivået falle,
jeg føler meg som et tre.
Jeg går sakte mellom andre trær,
de skal ikke hit og dit,
står stille, dirrende, høye,
med gyldne omriss av lys.
Jeg går de samme stiene,
puster inn lufta som gir næring,
setter meg på en benk og kjenner ensomheten,
i takknemlighet.
Unni Haglund
Månedens tekst november 2021
Sola over himmelen i solnedgangen,
en sanseopplevelse som i en drøm,
okergul og rødfarge nesten som blod,
eller som bestemors syltetøy.
Unni Haglund
---------------------------------------------
Månedens tekst september 2021
Etter en glohet sommer kom plutselig den høstlige natten.
Trekkfuglene hadde samlet seg i flokker under kjølig himmel.
De forberedte seg til reisen.
Himmelens skyer var ute og fløy. Måneskinnet viste meg veien hjem.
Lyset var så klart, bakken dekket av rim.
Jeg tenkte på mitt barndomshjem og alle dem som er borte.
Folket er borte, men landskapet ble igjen, med trær, gras, snø som faller og bål som har sluknet.
Det er lett å se livets retning da det blir høst.
Unni Haglund
Månedens tekst mai 2021
Naturen er i meg,
naturen er rundt meg,
det hellige livet føles så nært,
det grønne foran øynene er lyst og vart
når våren byr opp til dans.
Unni Haglund
Månedens tekst februar 2021
Livet er til stede i skogen.
Skogen gror også inni meg,
som et sus i ei furukrone,
som møter med skogens gjester
i bleke vinterdager.
Unni Haglund
Månedens tekst oktober 2020
Ugras
Vi er så raske til
å kalle dem for
ugras
alle dem som vi
ikke liker:
meldestokk,
løvetann,
groblad,
kamilleblom
og vassarve.
Medisinplantene
våre.
Unni Haglund
Månedens tekst mars. 2020
Corona-tid
Fuglesangerne leverer, musikken enda litt dempet. De venter gjester, trekkfuglene fra sør. Jeg omgås mest min egen skygge. Hvis alt hadde vært som vanlig, kunne jeg ha åpnet mitt hjem, tatt i mot venner.
Nå er ingenting vanlig. Jeg holder pusten, har sluttet å synge. Mens bølger slår inn på stranda i en jevn rytme, tenker jeg over mye som tidligere var en selvfølgelighet, som jeg nå må klare meg uten.