OM HAIKU
______________________________________________________________________________
Haiku er en tradisjonell japansk diktform. Diktet skal være kort og konsist; kun tre strofer. I den klassiske japanske varianten er de formelle krav strenge; antall stavelser i de tre linjene skal være 5 - 7 - 5. På vestlige språk tenderer man mot å lempe på disse kravene, "ånden" i verset blir viktigere.
Innholdsmessig skal diktene helst være knyttet til en umiddelbar opplevelse av hverdagen. En observasjon med en gjerne overraskende vri på en dagligdags hendelse eller situasjon. Et annet krav er at haikudiktet skal plasseres i tilknytning til en årstid.
Haikudiktet hjelper oss til å se det som skjer i øyeblikket, det skal skrives i nåtid, samtidig som det gir en opplevelse av en totalitet. Opprinnelsen til haikudiktet kan spores helt tilbake til 700-tallet i Japan.
Formen ble rendyrket av den japanske dikteren Basho (f.1644)
Issa var en av de fire fremste japanske haikudiktere. (Basho, Buson, Issa, Shiki)
I norsk haikudiktning finner vi
Paal-Helge Haugen: «Blad fra ein austleg hage» (gjendiktning)
Jan Erik Vold: «Spor snø»
Gene Dalby: «Neon/Furu"
Olav Angell: «Haiku"
Øystein Hauge: "Grønt"
Mitt møte med haikudiktene:
For meg ble det å lese og skrive haikudikt min terapi og min livsstil.
Jeg hadde ingen sorgløs ungdomstid. Jeg ble utsatt for overgrep på skolen. En av de ansatte ville mest av alt rulle seg med ungjentene i gresset eller på linoleumsbelegget, - med eller mot deres vilje. Andre lærere, skoleinspektør, rådgivere, barnepsykiateren, politiet og sorenskriveren visste om det, men de brydde seg ikke med det, så mannen beholdt jobben igjennom hele min obligatoriske skoletid.
Jeg sluttet med å svare på de hemmelige lappene som de jevnaldrende guttene sendte meg i timen. Venninnene mine forsvant da jeg forandret meg. Særoppgaven min handlet om forskjellige former for dødsstraff, og jeg lagde en modell av en galge. Så hengte jeg dukken min. Jeg selvmedisinerte med narkotiske stoffer, og ble stigmatisert i mitt nærmiljø for det.
Kunnskapstrykket i skolen var høyt, - også teorikravene i fag som litteratur, religion og samfunnsfag. Den moralske standarden i skolen var lav. Min hjerne var overbelastet av traumer og ord, det førte til informasjonsfiendtlighet. Det hjelper ikke å vite vanvittig mye om både ånd, sjel og legeme, hvis en ikke vet hvordan man skal nyttiggjøre seg kunnskapene. Jeg trengte noe annet enn det som var pensum, for å reparere de skadene jeg hadde blitt påført.
Dette var bakgrunnen min da jeg som fjortenåring fant boka "Bak sorgens kyst - Issa i norsk gjendiktning", skrevet av Arne Dørumsgaard.
Issa var en enkel mann. Jeg trengte ingen forhåndskunnskaper om historie eller kultur for å lese hans dikt. Det var Issa sin vanskelige sjebne som gjorde han til en stor dikter.
Et haikudikt har ingen moral eller dypere mening, utover den leseren selv måtte legge i det. Det omhandler ikke historier og mennesker. Et haikudikt hjelper oss med å fange øyeblikket.
Jeg trengte å bruke andre deler av hjernen, og samtidig få mulighet til å være kreativ med noe som var enkelt og gjennomførbart for en ung, ukonsentrert amatør.
Våre følelser: glede, sorg, sinne, alt blåser bort med vindene. Det eneste som virkelig eksisterer av følelser er forandringen, men menneskehjertet er alltid det samme. Det Issa skrev for over 200 år siden, berører mennesker i dag.
For meg ble møte med haikudiktene en ny retning, og en viktig forbedring av min livskvalitet og moralske standard. Jeg begynte å skrive mine egne haikudikt daglig i noen år, så var terapien over. I godt voksen alder begynte jeg på igjen og ga ut heftet "Skygger i vind" sammen med min søster Liv Haglund Lillegrundset i 2005, og heftet "Møteplasser, samtaler med en sønn" i 2017. Disse to heftene inneholder blant annet haikudikt.
Ett av mine ønsker i dag er å kunne skrive et haikudikt med kunstnerisk verdi.
Et haikudikt er enkelt å skrive for en amatør, samtidig som det er en stor utfordring for dikteren.
***
"Haiku, together with the music of Bach and Chinese paintings, have given me the greatest, purest and most constant pleasures of my life."
R.H.Blyth
***
Dikt skrevet av Issa, oversatt av Dørumsgård:
FOR HVEM?
Det synger en nattergal,
blomstrer et tre -
men j e g er
alene.
***
KOM
Kom,
og la oss leke sammen,
vesle spurven
uten mor.
***
TIL OVERS
Mot holtet
hvirvler i vårens regn
et brev som ingen har lest.
***
SPART
Alle de ender
som ikke ble middag
snadrer en sang til det vårlige vær.
***
- Issa -