Hjemtrakter
Sammensmeltet is og snø i et kaldt lys. Lufta var renset. Ut av elveisen løftet frosten seg. Det var stille. Det var bare isen som knaket.
Jeg var tålmodig, ventet på far, søster og bror som lå og stirret ned i hullene i isen, så etter fisk. Veien til bilen var kort, så det gjorde ikke noe om det var så kaldt.
Begynte å bli ett med frosten, under en klar måne. Hadde sittet der lenge. Kaffekoppene var tomme, bålet hadde sluknet og asken var lunken.
Hørte ikke noe fra fiskerne, hverken herfra eller derfra. De så ut som late seler som kun beveget ene luffen sin opp og ned, resten av kroppen var helt i ro.
Dette var hjemtrakter. Dette var også en del av å være hjemme, om det var i Nord-Østerdal eller i Sør-Østerdal. Her i den gamle skogen, ved elva og sammen men isfiskerne, ble jeg glad i månen, begynte å elske stjernene.
Det var her i denne stilheten i skogen, ved elva jeg fant noe av det som jeg kaller et hjem.
Minnetale for Mor
Uansett om vi er forberedt, og vet at et liv går mot slutten, - så er vi ikke forberedt allikevel, da beskjeden kommer. Jeg ble sittende med fotoalbumer og ord som har blitt skrevet, etter at jeg fikk beskjed om at Mor var død. Minner dukket opp. Ett minne ble nevnt i dødsannonsen: Mor og småfuglene, det henger sammen med Mor og omsorgen. Mye ble sagt til presten om hennes historie. Her tenkte jeg å si noen ord om noen av mine spesielle opplevelser med Mor.
Mors hjerteforhold til de svake måtte understrekes da jeg noterte noe ned til minnetale. I margen skrev jeg: "Mor løftet aldri pekefingeren mot en som lå nede, uansett hvor dumt den som lå nede hadde oppført seg, meg selv inkludert."
I tenårene møtte jeg utfordringer som ble litt for store for meg, og med dem kom det søvnløse netter. Mor fant tid til å sitte oppe og snakke med meg igjennom hele natta. Jeg tok det aldri som en selvfølge da, og jeg vet nå 50 år senere at det ikke er en selvfølge.
Da Dag Stian ble skadet under fødselen og fikk en alvorlig CP, så var Mor til stede etter kort tid. Senere husker jeg at hun satt i stua i Stokke, da det kom en fagperson fra PPT (kommunens pedagogisk psykologiske tjeneste), for å ha et møte med meg. Dag Stian hadde fylt 3 år og hadde fortsatt ingen egenaktivitet. Temaet var lek, men det var ikke så lett å finne leker til han som ikke kunne holde i noe, og ikke kunne bevege seg i rommet. Fagpersonen var inne på at Dag Stian kanskje kunne vende seg til å ligge mer alene på matta på gulvet på dagtid, slik at jeg ikke ble så sliten. Da hørte jeg Mors stemme fra stolen i kroken: "Alle unger har rett til å leke. Kan døm itte leke sjøl, så får vi hjælpe døm med å leke." Da hadde ingen noe mer å tilføye, møtet var slutt.
Mor fulgte opp budskapet sitt, og krabbet rundt på matta og trillet biler, lagde konkuranser om hvem av bilene som trillet lengst etter en dytt, og Dag Stian skulle gjette hvilken bil som vant. Han var en engasjert tilskuer. Hun lagde bilbaner av kjeler og spekefjøler. Senere lærte hun seg å spille bilspill på en Tiki100 datamaskin med operativsystemet Basic. Dette var før DOS og lenge før Windows fantes på markedet. Hun styrte bilene, og Dag Stian klarte etterhvert å trykke inn gassen med en bryter. Hun hørte musikk sammen med han, all slags musikk, også 90-talls-musikk som techno og rap. Hva som helst hørte hun på sammen med Dag Stian.
Jeg har lyst til å lese en tekst jeg har skrevet som er inspirert av Mor, etter en samtale vi hadde. Det tar bare 5 minutter å lese den. Den heter:
Dama Vår
de røde vottene
midt i veien overkjørt
av piggdekk
Gud velsigne Dama Vår er min bønn, da jeg kjenner lukta av tyri og bjørkeved som brenner. Hun står ved kjøkkenbenken og drikker kaffe av den samme gamle koppen. Den er pent limt sammen etter et hardt sammenstøt med gulvet. Koppen er vakrere enn den noensinne har vært. Jeg nevnte dette japanske kunsthåndtverket som jeg ikke husker navnet på, for henne. De limer sammen delene av ødelagte krukker med tråder av gull.
"Krukkene blir vakrere enn de noen gang har vært", sa jeg.
"Det er slik vi skulle ha behandle følk i stælle før å dyrke fram det såkalte "vellykkede" menneskje", sier hun.
"Det har vørti slik nå, at ungdommen itte syns det er fint nuk å vara ei alminli menneskje. Døm får psykiske problemer hvis døm itte er tå de flinkeste og peneste. Alle må lissom vara så vellykket."
Jeg hadde hørt det før, men jeg elsket å høre det igjen. Her sitter jeg og ser og hører på en av mine helter.
"Det er foreldra si skyld", sier hun,
"og lærera på skula si skyld", sier hun.
Så fortsetter hun litt mer høymeldt:
"Hør ofte var det itte slik at de flinkeste tæl å pugge leksa fekk all oppmerksomheten åt lærern, mens døm som itte kunne akkurat dætta som lærern spurte om, døm vart oversett? Det var itte døms tur tæl å fortelja nåe som helst, nåen gong. Det er slik vi lærer unga våre at det itte er så nøye med følkskikken.
---
Hun ser ut av vinduet.
"Sjå på dompapen" sier hun.
"Han æser ut og blir stor som en båll. Han lyt ha mer luft milla fjøra, da det er så kaldt."
Jeg ser på gradestokken. Frostrøyken står rundt kvikksølvkula. Sola heng lavt, med ei farge som en blodappelsin, så vidt at den skinner litt over tretoppene. Det blir ikke mye varme av den, men Dama Vår er kledd i ull, lag på lag, fra ytterst til innerst, som en løk.
Vi går ut på gårdsplassen. Nede i veien får vi se to røde votter. Det ser ut som om bilene har kjørt over dem flere ganger etter at de havnet der.
"Sjå, der ligg det to vøtter midt i veien, døm lyt vi ta med øss, sier Dama Vår.
"Du ser da vel at de ikke er hjemmestrikkede, dem kan vi kaste. De er sikkert lagd på en strikkemaskin i Hong Kong. De koster nesten ingenting på butikken. De er ødelagt," sier jeg.
"Før det første, om døm er hembøtne hæl itte hembøtne, det er da full itte det som er så viktig, og før det andre, å tid vart det nåe gæli med vøtter bære før at døm kjæm frå andre stæller i væla? Om døm itte er hembøtne så er døm da allikevæl tå ull. Ull er ull. Det er da bære å rekkje opp at gånet der det er høl, og strikke noe nytt", sier Dama Vår.
-------------------------
Vi har vel alle våre forskjellige minner om Mor og fuglene. I barndommen skjønte jeg at hun visste hvor fuglereirene var, og jeg hadde kommet litt for nærme. Da dro Mor meg forsiktig tilbake. Reiret måtte ikke røres, ikke forstyrres, akkurat som ingen fremmede fikk lov til å valse inn i vårt hjem, med ubetenksom maktbruk. Mor hadde sin fuglerede-politikk, og den var det ingen av oss som fikk lov til å ignorere, når hun var til stede. Vi trenger mange flere til å praktisere denne politikken, at de svakeste skal beskyttes.
----------------------------------------------
Mor
Da Mor snakket om myrulla var hun blid og glad. Senere oppdaget jeg at dikteren Børli skrev mye om myrulla, -
hvitere enn vingene på en engel.
Det var noe med dem, disse menneskene som helst skulle høre suset fra en granskog, for å føle seg hjemme.
Det er myrulla og kingelvevet.
Det er tåka om morgenen.
Det er blåtoner i stilla.
Slik var deres kirke. Annen kirke hadde de ikke, og aldri hørte jeg Mor spørre:
- "Gud, hvorfor skal jeg gå igjennom dette?"
- "Gud, hvorfor har jeg det så vondt?"
Nei, det var oftest en fuglelyd hun hørte på i sine ledige stunder,
og noen ganger et håp om å finne noen multer til i mellom myrulla.