Fra min barndoms verden

 

 

Mor

 

Da Mor snakket om myrulla var hun blid og glad. Senere oppdaget jeg at dikteren Børli skrev mye om myrulla, - 

hvitere enn vingene på en engel. 

Det var noe med dem, disse menneskene som helst skulle høre suset fra en granskog, for å føle seg hjemme.

Det er myrulla og kingelvevet.

Det er tåka om morgenen.

Det er blåtoner i stilla.

Slik var deres kirke. Annen kirke hadde de ikke, og aldri hørte jeg Mor spørre:

- "Gud, hvorfor skal jeg gå igjennom dette?"

- "Gud, hvorfor har jeg det så vondt?"

Nei, det var oftest en fuglelyd hun hørte på i sine ledige stunder,

og noen ganger et håp om å finne noen multer til i mellom myrulla.

 

 

-------------------------------------------------- 

 

 Skrive bilnummer

 

Minnene finnes i markblomstene, bilene og bilnummerene, som vi skrev opp i små notisbøker.

En gang kom det en bil med engelske skilter. Den var rød.

Minnene finnes i solskinnet og veigrøfta ved veien som nå heter riksvei 3.

Jeg rakk å skrive opp alle tallene før bilen hadde passert. Den prestasjonen ga meg et lass med gode følelser.

Det kom en grønn bil etter den røde bilen. Sjåføren vinket. Jeg vinket tilbake. Jeg kjente han ikke.

I dag er det ingen som vinker til meg på riksvei 3. Ingen kjente. Ingen ukjente, og jeg kjenner ikke igjen meg sjøl når jeg hiver meg inn i bilen og kjører ut av utkjørsla.

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Far

 

På multeturen vår, du var konge på en stubbe.

Du sa at du var gammal, men jeg så ikke deg som noen gubbe.

Med rallarhatt som krone, og noe skog og kratt som trone,

latterøyne, skjemt og smil, jeg fulgte deg ei mil, mens jeg hørte på deg brumme:

"vi hadde gått feil, hvordan kunne vi være så dumme".

 

Du rakte ut dine veiviserarmer og never skapt til arbeidstak,

og ben som tynne stilker, du var modig som fortsatt gikk på dem,

sa jeg som stilte bak. Og om ryggen din mer og mer kjentes,

som en gammal nedfalls skigard, så hva gjode vel det for deg,

"det er mere bær å finne", sa du Far.

 

Og da du fortalte historier til kaffen under en måne,

så skjønte fortsatt ikke jeg at håret ditt begynte å gråne.

Du stod der stilt og ventet på meg, da børa mi ble for tung,

nå er det jeg som drømmer om deg, du er slik enda du Far,

du er ung.

 

 

 

--------------------------------------------------- 

 

Mor

  

Vi satt der sammen ved vinduskarmen,

det knitret i ovnen, jeg kjente varmen,

du hadde vært ute og hentet ved,

til å fyre med.

 

Vi satt så spente, vi måtte vente,

Vi måtte være der, når det hendte,

det var noe spennende som skulle skje, og vi ville se.

 

Det var to ekorn på fuglebrettet,

de skulle også få være mette,

det var en dompap i et julenek,

det var en lek,

men det var også alvor,

når vi var sammen ved vinduskarmen,

det knitret i ovnen, jeg kjente varmen,

når du fortalte om dette livet,

og naturens virkelighet.

 

Der ute på brettet satt en liten fugl,

og i dens øyner,

og i dens hjerte,

der kunne den kjenne den samme smerte,

og den samme sulten,

som deg og meg.

Også det lærte jeg av deg.

 

Jeg lærte om trofasthet mot de som er små,

om å være nøye, og å huske på,

at vi skal dele det vi har av det gode,

slik at vi alle kan få det bedre,

her på vår klode.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.