Fra Unni's barndoms verden

Hjemtrakter

Sammensmeltet is og snø i et kaldt lys. Lufta var renset.

Ut av elveisen løftet frosten seg. Det var stille. Det var bare isen som knaket. 

Jeg var tålmodig, ventet på far, søster og bror som lå og stirret ned i hullene i isen, så etter fisk.

Veien til bilen var kort, så det gjorde ikke noe om det var så kaldt.

Jeg begynte å bli ett med frosten, under en klar måne. Jeg hadde sittet der lenge.

Kaffekoppene var tomme, bålet hadde sluknet og asken var lunken.

Jeg hørte ikke noe fra fiskerne, hverken herfra eller derfra. De så ut som late seler som kun beveget ene luffen sin opp og ned, resten av kroppen var helt i ro. 

Dette var hjemtrakter. Dette var også en del av å være hjemme, om det var i Nord-Østerdal eller i Sør-Østerdal.

Her i den gamle skogen, ved elva og sammen men isfiskerne, det var et sted jeg kunne bli glad i månen, begynne å synge om månen, begynne å elske stjernene.

Det var her i denne stilheten i skogen, ved elva jeg fant noe av det som jeg kaller et hjem.  

 

 

 

Minnetale for Mor

Uansett om vi er forberedt, og vet at et liv går mot slutten, - så er vi ikke forberedt allikevel, da beskjeden kommer. Jeg ble sittende med fotoalbumer og ord som har blitt skrevet, etter at jeg fikk beskjed om at Mor var død. Minner dukket opp. Ett minne ble nevnt i dødsannonsen: Mor og småfuglene, det henger sammen med Mor og omsorgen. Mye ble sagt til presten om hennes historie. Her tenkte jeg å si noen ord om noen av mine spesielle opplevelser med Mor.

Mors hjerteforhold til de svake måtte understrekes da jeg noterte noe ned til minnetale. I margen skrev jeg: "Mor løftet aldri pekefingeren mot en som lå nede, uansett hvor dumt den som lå nede hadde oppført seg, meg selv inkludert." 

I tenårene møtte jeg utfordringer som ble litt for store for meg, og med dem kom det søvnløse netter. Mor fant tid til å sitte oppe og snakke med meg igjennom hele natta. Jeg tok det aldri som en selvfølge da, og jeg vet nå 50 år senere at det ikke er en selvfølge.

Da Dag Stian ble skadet under fødselen og fikk en alvorlig CP, så var Mor til stede etter kort tid. Senere husker jeg at hun satt i stua i Stokke, da det kom en fagperson fra PPT (kommunens pedagogisk psykologiske tjeneste), for å ha et møte med meg. Dag Stian hadde fylt 3 år og hadde fortsatt ingen egenaktivitet. Temaet var lek, men det var ikke så lett å finne leker til han som ikke kunne holde i noe, og ikke kunne bevege seg i rommet. Fagpersonen var inne på at Dag Stian kanskje kunne vende seg til å ligge mer alene på matta på gulvet på dagtid, slik at jeg ikke ble så sliten. Da hørte jeg Mors stemme fra stolen i kroken: "Alle unger har rett til å leke. Kan døm itte leke sjøl, så får vi hjælpe døm med å leke." Da hadde ingen noe mer å tilføye, møtet var slutt.

Mor fulgte opp budskapet sitt, og krabbet rundt på matta og trillet biler, lagde konkuranser om hvem av bilene som trillet lengst etter en dytt, og Dag Stian skulle gjette hvilken bil som vant. Han var en engasjert tilskuer. Hun lagde bilbaner av kjeler og spekefjøler. Senere lærte hun seg å spille bilspill på en Tiki100 datamaskin med operativsystemet Basic. Dette var før DOS og lenge før Windows fantes på markedet. Hun styrte bilene, og Dag Stian klarte etterhvert å trykke inn gassen med en bryter.  Hun hørte musikk sammen med han, all slags musikk, også 90-talls-musikk som techno og rap. Hva som helst hørte hun på sammen med Dag Stian.

Jeg har lyst til å lese en tekst jeg har skrevet som er inspirert av Mor, etter en samtale vi hadde. Det tar bare 5 minutter å lese den. Den heter:

 

Dama Vår

 

de røde vottene

midt i veien overkjørt

av piggdekk

 

Gud velsigne Dama Vår er min bønn, da jeg kjenner lukta av tyri og bjørkeved som brenner. Hun står ved kjøkkenbenken og drikker kaffe av den samme gamle koppen. Den er pent limt sammen etter et hardt sammenstøt med gulvet. Koppen er vakrere enn den noensinne har vært. Jeg nevnte dette japanske kunsthåndtverket som jeg ikke husker navnet på, for henne. De limer sammen delene av ødelagte krukker med tråder av gull.

"Krukkene blir vakrere enn de noen gang har vært", sa jeg.

"Det er slik vi skulle ha behandle følk i stælle før å dyrke fram det såkalte "vellykkede" menneskje", sier hun.

"Det har vørti slik nå, at ungdommen itte syns det er fint nuk å vara ei alminli menneskje. Døm får psykiske problemer hvis døm itte er tå de flinkeste og peneste. Alle må lissom vara så vellykket."

Jeg hadde hørt det før, men jeg elsket å høre det igjen. Her sitter jeg og ser og hører på en av mine helter.

"Det er foreldra si skyld", sier hun,

"og lærera på skula si skyld", sier hun.

Så fortsetter hun litt mer høymeldt:

"Hør ofte var det itte slik at de flinkeste tæl å pugge leksa fekk all oppmerksomheten åt lærern, mens døm som itte kunne akkurat dætta som lærern spurte om, døm vart oversett? Det var itte døms tur tæl å fortelja nåe som helst, nåen gong. Det er slik vi lærer unga våre at det itte er så nøye med følkskikken.

---

Hun ser ut av vinduet. 

"Sjå på dompapen" sier hun.

"Han æser ut og blir stor som en båll. Han lyt ha mer luft milla fjøra, da det er så kaldt."

Jeg ser på gradestokken. Frostrøyken står rundt kvikksølvkula. Sola heng lavt, med ei farge som en blodappelsin, så vidt at den skinner litt over tretoppene. Det blir ikke mye varme av den, men Dama Vår er kledd i ull, lag på lag, fra ytterst til innerst, som en løk.

Vi går ut på gårdsplassen. Nede i veien får vi se to røde votter. Det ser ut som om bilene har kjørt over dem flere ganger etter at de havnet der.

"Sjå, der ligg det to vøtter midt i veien, døm lyt vi ta med øss, sier Dama Vår.

"Du ser da vel at de ikke er hjemmestrikkede, dem kan vi kaste. De er sikkert lagd på en strikkemaskin i Hong Kong. De koster nesten ingenting på butikken. De er ødelagt," sier jeg.

"Før det første, om døm er hembøtne hæl itte hembøtne, det er da full itte det som er så viktig, og før det andre, å tid vart det nåe gæli med vøtter bære før at døm kjæm frå andre stæller i væla? Om døm itte er hembøtne så er døm da allikevæl tå ull. Ull er ull. Det er da bære å rekkje opp at gånet der det er høl, og strikke noe nytt", sier Dama Vår.

 

 

-------------------------

Vi har vel alle våre forskjellige minner om Mor og fuglene. I barndommen skjønte jeg at hun visste hvor fuglereirene var, og jeg hadde kommet litt for nærme. Da dro Mor meg forsiktig tilbake. Reiret måtte ikke røres, ikke forstyrres, akkurat som ingen fremmede fikk lov til å valse inn i vårt hjem, med ubetenksom maktbruk. Mor hadde sin fuglerede-politikk, og den var det ingen av oss som fikk lov til å ignorere, når hun var til stede. Vi trenger mange flere til å praktisere denne politikken, at de svakeste skal beskyttes.  

 ---------------------------------------------- 

Mor

 

Da Mor snakket om myrulla var hun blid og glad. Senere oppdaget jeg at dikteren Børli skrev mye om myrulla, - 

hvitere enn vingene på en engel. 

Det var noe med dem, disse menneskene som helst skulle høre suset fra en granskog, for å føle seg hjemme.

Det er myrulla og kingelvevet.

Det er tåka om morgenen.

Det er blåtoner i stilla.

Slik var deres kirke. Annen kirke hadde de ikke, og aldri hørte jeg Mor spørre:

- "Gud, hvorfor skal jeg gå igjennom dette?"

- "Gud, hvorfor har jeg det så vondt?"

Nei, det var oftest en fuglelyd hun hørte på i sine ledige stunder,

og noen ganger et håp om å finne noen multer til i mellom myrulla.

 

 

-------------------------------------------------- 

 

 Skrive bilnummer

 

Ett av minnene fra en tidlig barndom finnes i markblomstene, bilene og bilnummerene, som vi skrev opp i små notisbøker.

Jeg lå i veigrøfta og ventet på neste bil. En gang kom det en åpen bil med utenlandske skilter. Den var rød.  

Jeg hadde lært meg å skrive både tall og bokstaver. Jeg rakk å skrive opp alle tallene før bilen hadde passert. Den prestasjonen ga meg et lass med gode følelser.

En grønn bil kom etter den røde bilen. Sjåføren vinket. Jeg vinket tilbake.

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Far

 

På multeturen vår, du var konge på en stubbe.

Du sa at du var gammal, men jeg så ikke deg som noen gubbe.

Med rallarhatt som krone, og noe skog og kratt som trone,

latterøyne, skjemt og smil, jeg fulgte deg ei mil, mens jeg hørte på deg brumme:

"vi hadde gått feil, hvordan kunne vi være så dumme".

 

Du rakte ut dine veiviserarmer og never skapt til arbeidstak,

og ben som tynne stilker, du var modig som fortsatt gikk på dem,

sa jeg som stilte bak. Og om ryggen din mer og mer kjentes,

som en gammal nedfalls skigard, så hva gjode vel det for deg,

"det er mere bær å finne", sa du Far.

 

Og da du fortalte historier til kaffen under en måne,

så skjønte fortsatt ikke jeg at håret ditt begynte å gråne.

Du stod der stilt og ventet på meg, da børa mi ble for tung,

nå er det jeg som drømmer om deg, du er slik enda du Far,

du er ung.

 

 

 

--------------------------------------------------- 

 

Mor

  

Vi satt der sammen ved vinduskarmen,

det knitret i ovnen, jeg kjente varmen,

du hadde vært ute og hentet ved,

til å fyre med.

 

Vi satt så spente, vi måtte vente,

Vi måtte være der, når det hendte,

det var noe spennende som skulle skje,

og vi ville se.

 

Det var to ekorn på fuglebrettet,

de skulle også få være mette,

det var en dompap i et julenek,

det var en lek,

men det var også alvor,

når du fortalte om dette livet,

og naturens virkelighet.

 

Der ute på brettet satt en liten fugl,

og i dens øyner,

og i dens hjerte,

der kunne den kjenne den samme smerte,

og den samme sulten,

som deg og meg.

Også det lærte jeg av deg.

 

Jeg lærte om trofasthet mot de som er små,

om å være nøye, og å huske på,

at vi skal dele det vi har av det gode,

slik at vi alle kan få det bedre,

her på vår klode.

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Mor og Far

 

De trasket avgårde med sekk og spann,

i skogen langs stier og elver.

Hun lyttet mest på fuglesang,

han så etter storfugl, rådyr og elger.

 

De satte seg ned på et kjent og kjært sted,

følte uro og nag bli borte.

De mintes netter  ved sjøer og vann,

mens primusen surra og kaffen kokte.

 

Langs bekker, kulper og kjenn har de gått,

både dager og netter. De fisket,

både på Stilla og ved Foss,

der stod de sammen og hvisket.

 

Det nappet en ørret, han slengte den opp,

så seg tilbake, hun hadde gått.

Hun blukket litt bær, hentet litt bar,

de var vel kan hende skogens barn,

for meg var de Mor og Far.

 


 

 

 

Ungdomskolen

 

Klasserommet

Kateteret

Tavlen og handa insmurt med kritt.

Jeg hadde fått en oppgave jeg ikke kunne løse. Min intelligens ble målt mens de runde lyskuplene hang over hodet mitt, som lysende måner. Noen av elevene så på meg og fniste, andre var bare lettet over at de denne gangen hadde sluppet unna lærerens urealistiske forhåpninger. Bakerst i rommet fantes en slagmark for oppgitte elever som kunne finne på hva som helst i slike situasjoner. De satt heldigvis passive og glante ut av vinduet. Skoleklokka ringte som en nådens basun, og jeg slapp unna.

Ute møtte jeg noen blikk. De var ganske forståelsesfulle.

 


 

 

 

En gang var jeg på biltur med Johnny og Ronny og kofferten med alle klistremerkene på.

Kjørte amerikansk bil i neon-natta. Så på gutta med cowboy-hatter,  - så på gutta som drømte om trofe-damer og pokergevinster som kunne dekke alle de ubetalte regningene.

Jeg ble med på turen i tida mellom Elvis Presley og Jimmi Henrix, hørte Howlin' Wolf synge "Back door man",

skjønte at blues var en følelse og at alt kunne snakkes om.

I baksetet lå en smuglest Bibel, en sliten gitar og ei tom pakke Petterøe nummer 3.

Er dette noe jeg burde ta vare på?

 


 

 

60-tallets Husmor-Norge

 

En leilighet hvor alt var vasket, gjorde aldri meg trygg. Hvis jeg visste at arbeidet var gjort ekstra grundig for noen ekstra mynter til nye nylonstrømper, ble det enda verre.

 


 

 

Jeg kunne sovne av musikk, spesielt trøttende var folkemusikken med sine gjentagende felelyder og trekkspill-komp. Det minte meg om spilledåsers evigvarende snurr, når du har møtt en som nekter å slutte med å trekke dem opp. Jeg kunne sovne av fuglesangen også, når jeg lå på et teppe på plenen og prøvde å lese. Jeg ba dem om å slutte, men de brydde seg ikke.

 


 

 

Statuer

En rik mann i Elverum kjøpte statuer og ga til kommunen. Det er mange statuer i parkene og på torvet, flere av dem til minne om ett eller annet. De var en slags påminnelse om noe fra en fjern tid, som jeg har glemt.

 


 

 

Ungdomsforelskelse

 

Ved siden av meg satt en ung mann tilbakelent med hendene mykt foldet. Det lyse lange håret foldet seg ut som på en engel. Han la fra seg gitaren, delte tankene sine med meg. Viste en iver etter å forstå, - alltid spørsmål, alltid nye ting å snakke om. På bordet stod det et glass, han luktet sigar. Jeg kunne nyte opplevelsen. Jeg måtte innrømme for meg selv at dette var noe. 

 


 

 

Svae's danseskole

 

Svae's danseskole dukket opp i Elverum. Du kan finne bilder av danseskolen i Oslo Digitale museum. Det sier noe om hvor gammel jeg er. Vi gikk i 2.etg. på Gråberg. På et gammelt piano ble det spilt vals, cha-cha-cha og annen dansemusikk. 

I tillegg til dansen skulle vi lære borgerskapets vaner. Jeg skulle neie. Gutta skulle bukke. Jeg skulle lære å bli ledsaget av en kavaler. Vi gikk polonese, en mellomting mellom å danse og marsjere. 

Det var flere jenter enn gutter, og det var gutta som engasjerte. Vi jentene skulle sitte pent og vente på tur, eller at det kanskje ikke ble vår tur. I dansen skulle vi ha pene manerer og høflighet. Å snakke med sin dansepartner var ikke greit. Å  si noe om at det var varmt eller trangt mellom parene var uhøflig. 

Jeg skulle telle 1-2-3, 1-2-3. Noe lærte jeg på disse kveldene, men jeg har aldri lært å danse pardans.

 


 

 

Den første platespilleren 

En dag i mart'n gikk Far inn i musikkbutikken Brødrene Stensbye og kjøpte en reise-radio med platespiller og noen singelplater av en kunde. Han ga 50 kroner. Han kjøpte blant annet "Ramona" av Jim Reeves, og denne kjærlighetssangen kunne høres i stua sent og tidlig. Senere ble det kjøpt "I love you because" med samme artist. Mor kunne ikke engelsk, men det gjorde ingenting. Alle skjønte jo at dette handlet om kjærligheten med stor K. LOVE, rett og slett. Så kom Elvis med "kiss me quick" og "Lucky Lips" med Cliff Richard og The Shadows. The Beatles kom med "she loves you, yeah, yeah yeah".

Men det varte ikke lenge før Bob Dylan kom, og da fikk tekstene et annet innhold. His Royal Bobness leverte "blowing in the wind". Han gjorde noe helt nytt. Min nye lidenskap ble å lese tekstene som lå i hefter inne i platenes cover. Det kom samtidig med at jeg begynnte å lese dikt.  Jeg lærte meg tre grep på gitar, begynte å synge tekstene, og bror min sparte til stereoannlegg. Det førte til helt nye og annerledes musikkopplevelser utover i ungdomstida.

 


 

 

AKP-ml,

en politisk bevegelse i min ungdomstid.

 

I min ungdomstid på 70-tallet fikk forholdsvis mange jevnaldrene noen snurrige ideer. De ble medlemmer av AKP-ml. Jeg lurte på hva det var som gjorde at disse ungdommene tok slike valg. 

De kunne gjøre halsbrekkende svingninger mellom forskjellige standpunkter, og de nye standpunktene var ofte kompromissløse, og menneskerettigheter var det ikke alltid like nøye med.

Et viktig mål for dem var å vinne tillit i arbeiderklassen. De ønsket å være tillitsvalgte i Fagbevegelsen. Dette var nødvendig for å sikre at de selv skulle fungere som en fortropp for å gjennomføre en væpnet revolusjon. 

Jeg fikk en forståelse av at de mente å frelse verden med vold, og på meg virket dette som et religiøst substitutt.

En av måtene de brukte for å vinne tillit i arbeiderklassen var at guttene klipte av seg det lange håret og at de snakket mye om tradisjonelle familie-verdier.

Det var ikke alltid de samme guttene tok konsekvensene av sine standpunkter, derfor begrepet salong-kommunist. De satt ofte på pub om kvelden med et glass, og la ut om hvordan de tjente partiet og arbeiderklassen i stedet for å være hjemme og ta seg av familien sin.

De skulle drive med "sjølproletarisering", d.v.s. slutte å studere, eller være skoleelever og begynne som industriarbeidere.

AKP-ml stod forholdsvis sterkere i Norge, enn tilsvarende bevegelser i andre land. Jeg har aldri skjønt det, syntes faktisk at det var litt skremmende. I min tenåringstid var jeg valgt inn i styret i AUF i Elverum. Det var kanskje en slags reaksjon på det som skjedde rundt meg. Det er viktig å ta vare på verdier, ikke bare rive de ned.

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.