KORTPROSA OG PROSADIKT


 

 

Møteplasser

Det er noe gåtefult, selv i de mest kjente ting, på møteplassene som kalles

både hjem og mysterium... Der skyer møter trær,

og mennesker møter mennesker.

Der blikk er en bevegelig sol og vi lever i en ordløs forstand.

 

Der er det en klang,

der er det en fryd, og vi nærmest lytter etter fottrinn

under en åpen himmel.

 

Samtidig lytter vi etter en tone,

eller en hel akkord som enda ikke er slått,

i vår egen møtesal.

 

Naturen, kan være så forskjellig, men selskapet til en venn er alltid

som sollyset, - men for å kjenne det, må du være i stand til å skape deg om,

til en møteplass.

 


 

 

Finnes kjærligheten for meg?

 

Jeg ser meg selv i speilet, jeg ser meg selv i øynene. Hva står igjen etter at utenomsnakket er borte? Jeg holder et bruddstykke i hendene. En bit hogget ut av en evig sammenheng.

Jeg lever i en verden full av snobberi. Er jeg fri fra snobberiets tyranni? Kan jeg puste fritt? Kan jeg gjennomskue og støtte min egen frie vilje så mye at jeg har omsorg for meg selv? De unge trendbevisste, oppfostret av reklamebransjen, finnes kjærligheten for dem? Kan de elske seg selv med alle medienes beskrivelser om hvordan de skulle eller burde leve sine liv?

Finnes det bærere av Guds verdier i denne hule tid? Finnes det mennesker som bryr seg om hverandre, eller bryr seg for eksempel om en isbjørn på et smeltende isflak i et menneskeskapt klima?

Finnes kjærligheten for alle? Hvor lite kjærlighet er nok for et menneske? Er det nok at vi får mulighet til å se på en blomst, og ta på en sten? Er det nok at jeg kan blande sukker og salt i et glass vann og gi noen det å drikke? Er det kjærlighet? Jeg ønsker å være på en åndelig reise på jakt etter kjærligheten. Jeg ønsker å ta på meg kjærlighetens sko og gå.

Ute i denne natta ser jeg noen få stjerner og deler av denne planeten. Hvis jeg vet hvem jeg er midt i dette mørke, det vil si: hvem min ånd er, da har jeg lært noe av det som noen av verdens hellige skrifter lærer meg.

Gud er kjærlighet. Har du møtt Gud sånn helt personlig? Jeg sitter ansikt til ansikt med en liten flik av han nå, fordi det jeg har sett og talt med en av hans minste, da har jeg sett og talt med Han. Når jeg ser barmhjertigheten blant menneskene, så ser jeg Han.

Kjærligheten er selve grunnfjellet i livet, og jeg solidariserer meg med sliterne i landet, de som elsker mye. Blant dem som sliter, finnes bønnekjempene. De som følger sitt indre lys og har samfunn med vennene. Bønn er kjærlighet.

Ropte du, du røde, du som døde for meg? Kommer du mot meg nå?

 


 

Søstera mi har tatt bilde av 100 blomster. Søstera mi har tatt bilder av 1000 blomster, og som blomsterelsker bryter hun alle regler. Kritikk som "romantisk" og "søtladent" lar hun passere. Hun gjør portrettstudier og ser blomstrende kirsebærtrær og tulipaner som åpner seg. Hun lar hver eneste  plante bli til et individ som skal vises fra sin beste side i naturens palett, slik som en Linnè eller en Monet.

Fjernt fra materialismen tillater hun seg å nyte at en blomst gir trøst. Hun tar fram de gode og feminint blomsterbærende kreftene.

Intet åndelig er vakrere enn blomstene med sin stillhet.

  


 

 

Nå som jeg vet hvor kilden er, så tåler jeg også bedre de dager som renner som sand mellom fingrene mine. Livskreftene finnes overalt, og bønner blir besvart. En kaffe og en softis, ei pause og et smil.

 

 


 

Sykdom, revolusjon og død, tilbake er vannet og et elsket sandkorn, en hel slekt av sandkorn og en båt. Intuisjonens vakttårn holder nervesystemet sammen. Jordlinja under bena og himmellinja over hodet er styrt av en ren vilje. En båt flyter på vannet uten et ja og uten et nei, bare vinden og strømmen. Inne i båten sitter et menneske alene, med solen som dagens øye, og stjernene som nattens himmelske lamper. Hvorfor fortsetter ferden? Hvilken dag har det gått langt nok, for menneskenes historieskapte spøkelser?

 


 

Tro og darwinisme

 

Ingenting skapte av ingenting sånn helt tilfeldig en celle med en kjernemembran med to tusen porer. Å kalle denne cellen for primitiv ville være en grov løgn, men pytt, pytt. Den kjørte hjemmefra, den brukte fjernkontrollen på garasjeporten og bare dro fra ingenting.
Den var en av de sterkeste, det var derfor den overlevde.
Det var en enorm krig der ute, det var datostempling, de fleste hadde gått ut på dato.

 


 

Slipper vi unna med det? Om romfolk.

 

Kroner i pappkrus, slitne trekkspill, tomflasker, pappkartonger, madrasser og tepper under ei bru. Kjeder av mennesker sover tett inntil hverandre, før lyden av ei ny hard vannstråle treffer dem, "kom deg opp!" Betong som spyles, sovesteder som brennes, politi som jager trøtte folk videre, ut på gatene. En politiradio spraker, var det en brann? Var det et bål? Var det en engangsgrill som var meldt til politiet denne gangen?

De går slitne videre, leter i flere søppelkasser, finne nye plasser å tigge. De maser ikke om rettigheter, de registrerer seg ikke på nav. De kunne gjort det. Romfolk er en nasjonal minioritet, og de er eu-borgere. Norsk statsborgerskap er ikke avgjørende for å være regnet som å tilhøre en nasjonal minioritet i Norge. Politikerne skal sikre ekstra vern til dette folket, men de gjør det ikke. Slipper vi unna med det?

 

 


 

 

 

Signe Kihle, en troldqvinde i Stokke, dømt til døden ved baal og brand i 1645.

 

Signe Kihle var en av dem som ble "for throldomb berøchted bleffuen ahngreben", altså var hun utsatt for rykter og folkesnakk. Hun var annerledes enn folk flest. De helbredende urtene og ryktene om de "onde" gjerningene som tvangsinnlegger kirkens tomme bønner og tørre salvekluter ble en trussel mot henne. Ikke en gang prestens bønner hadde hjulpet de syke, men urtene hadde helbredet. Øvrigheta står naken med svartsynbriller og en pansersterk upåvirkelighet. Her blir Bibelen gjort til en innelåst hemmelig dagbok. Mumlingen på bakrommet blir gjort til Guds ord. I mørkemannsveldet er ordene utenfor kontroll en trussel. Hennes nåde var avhengig av om tolv skikkelige borgere (menn selvfølgelig) ville bevitne at hun ikke hadde noen pakt med den onde. Det førte henne inn i døden.  Alle slakker blir dratt inn fordi hun vet noe om medisiner, medisinske planter, sykdom og helbredelse. Hun er farlig. Hun er en av de fengslede, en av dem i arbeidsleir, på mentalsykehus, blant de deporterte, drepte, fordi hun vet noe, og fordi hun ikke er villig til å bli en av systemets idioter. Hun blir fraktet bakbundet i ei høyvogn til torget, med narrehatt på hodet. Der blir hun gjort til et overeksponert medieoffer. Hun har hatt omgang med djevelen, sier de. Øvrigheta, de skriftlærde, overtroiske og troende, forkynner maktens tause ord: bålet, bygget opp på fire favner ved. Det lyser opp mot himmelen, dit mange av tilskuerne mener de er på vei. De strekker hals. Noen av dem besvimer når de kjenner lukta av svidd kjøtt. Noen tenker at de selv er sikret for denne gang. Bøddelen, den ansatte, gjør bare jobben sin. Øvrighetas svarte kappe har fått enda ei rød stripe.

 


 

 

Universets fødsel

 

Ingenting

Ingeting eksploderte

og ble til et univers.

 

I Melkeveien

på et fnugg av en planet

skapte Gud livet på jorden.

 


 

 

De vise menn

 

En fåmælt mann står under sørgepilen og forteller meg at mine interesser for de materielle gjenstander og formål vil gjøre meg til en saltstøtte, og interessen for de åndelige realiteter vil føre meg til himmelen. Jeg var skuffet over denne verdens bakgård da jeg oppdaget mannen som står der sammen med de vise menn. Han forteller om Jesus Kristus og fuglene, mens Nasdaqkursen raser, og denne verdens dronning sitter i et hjørne og ler. Alt skjer mens den lille fattiggutten ligger i krybba oppå noe granbar og noe vissent gras. Jeg kjenner at jeg blir dratt ut av hverdagen mellom jobben og butikken, og at jeg har flere behov enn å fylle magesekken og skapene. Der står jeg sammen med de vise menn. Stilt overfor det guddommelige vakler mange mellom skråsikre avvisninger, tvil, hemmelige bønner, og tro, men uansett så er vise menn godt selskap. 

 


 

 

Jeg sitter inne og leser om

svevende atomer

virvlende stjernetåker

livet på jorden.

Ute står rognebærtreet

og rødmer.