MENNESKER OG FELLESSKAP


 

Våken

 

Jeg tok hodet fram i stad.

Jeg tok hodet fram,

hvorfor?

Fordi jeg er våken,

våken, ikke sove

puste bedre

fortell det

jeg er våken.

 


 

Dama Vår

 

de røde vottene

midt i veien overkjørt

av piggdekk

 

Gud velsigne Dama Vår er min bønn, da jeg kjenner lukta av tyri og bjørkeved som brenner. Hun står ved kjøkkenbenken og drikker kaffe av den samme gamle koppen. Den er pent limt sammen etter et hardt sammenstøt med gulvet. Koppen er vakrere enn den noensinne har vært. Jeg nevnte dette japanske kunsthåndtverket som jeg ikke husker navnet på, for henne. De limer sammen delene av ødelagte krukker med tråder av gull.

"Krukkene blir vakrere enn de noen gang har vært", sa jeg.

"Det er slik vi skulle ha behandle følk i stælle før å dyrke fram det såkalte "vellykkede" menneskje", sier hun.

"Det har vørti slik nå at ungdommen itte syns det er fint nuk å vara ei alminli menneskje. Døm får psykiske problemer hvis døm itte er tå de flinkeste og peneste. Alle må lissom vara så vellykket."

Jeg hadde hørt det før, men jeg elsket å høre det igjen. Her sitter jeg og ser og hører på en av mine helter.

"Det er foreldra si skyld", sier hun,

"og lærera på skula si skyld", sier hun.

Så fortsetter hun litt mer høymeldt:

"Hør ofte var det itte slik at de flinkeste tæl å pugge leksa fekk all oppmerksomheten åt lærern, mens døm som itte kunne akkurat dætta som lærern spurte om, døm vart oversett? Det var itte døms tur tæl å fortelja nåe som helst, nåen gong. Det er slik vi lærer unga våre at det itte er så nøye med følkskikken.

Hun ser ut av vinduet. 

"Sjå på dompapen" sier hun.

"Han æser ut og blir stor som en båll. Han lyt ha mer luft milla fjøra, da det er så kaldt."

Jeg ser på gradestokken. Frostrøyken står rundt kvikksølvkula. Sola heng lavt, med ei farge som en blodappelsin, så vidt at den skinner litt over tretoppene. Det blir ikke mye varme av den, men Dama Vår er kledd i ull, lag på lag, fra ytterst til innerst, som en løk.

Vi går ut. Et stykke nede i veien får vi se to røde votter. Det ser ut som om bilene har kjørt over dem i lang tid etter at de havnet der.

"Sjå, der ligg det to vøtter midt i veien, døm lyt vi ta med øss, sier Dama Vår.

"Du ser da vel at de ikke er hjemmestrikkede. De er sikkert lagd på en strikkemaskin i Hong Kong. De koster nesten ingenting på butikken. Ødelagt er de jo også," sier jeg.

"Før det første, om døm er hembøtne hæl itte hembøtne, det er da full itte det som er så viktig, og før det andre, å tid vart det nåe gæli med vøtter bære før at døm kjæm frå andre stæller i væla? Om døm itte er hembøtne så er døm da allikevæl tå ull. Ull er ull. Det er da bære å rekkje opp at gånet og strikke noe nytt", sier Dama Vår.

Jeg ser på henne og prøver å forklare at garnet er ødelagt.

"Vi får sjå", sier Dama Vår.

Senere på dagen ser jeg at Dama Vår har fått ei ny rød strikket rose til pynt på strikkejakke si.