SKOGEN, LIVET OG EVIGHETEN


 

Jeg har prøvd å skrive noen linjer om opplevelser i naturen, - opplevelsesøyeblikk som satte i gang tanker og følelsesliv. Det var opplevelser som var verdifulle for meg, selv om ingen andre kan kjenne seg igjen i dem. Naturopplevelsen er hver enkelt persons totale oppfatning av et enestående øyeblikk. 

Disse opplevelsene har mange rom. Naturen er vår livsverden. Vi er i naturen en del av en helhet. I naturen kan vi for eksempel oppleve frihet, drøm og lengsel etter det vedvarende. Jeg kan oppleve en altomspennede åndelighet i naturen, jeg kan også oppleve en drakamp mellom det jordiske og det hellige, og kjenne at jeg som menneske står i mellom disse ytterpunktene. Opplevelsene har mange forskjellige perspektiv på samme tid. Noen ganger er de ubeskrivelige.

Livet er til stede i skogen. Skogen gror også inni meg, som et fint sus i ei furukrone, et grantre som sukker i regn, som møter med skogens gjester i bleke sommer-netter. Jeg ønsker å la opplevelsene være som de er, ikke stille noen spørsmålstegn ved dem, - ikke gjøre dem om til teologi eller filosofi.

 


 

Møte

 

Det hvite i lufta

og regn over gammelt løv

ennå kanskje litt grønnt i alt det grå

gir en ny opplevelse

hver gang

hvert møte

forskjellig

det var meg som skrev og skrev om akkurat dette treet

det er noe jeg vil si som ikke kan sies.

 


 

En solnedgang,

et land bader i lys.

Tankene om uendeligheten.

 


 

Fuglene mister ikke språket.

De synger alltid sin gamle sang,

oppglødd av dugg og lys.

 


 

Jeg kan ikke svare på alle hvorfor-spørsmålene dine,

men han som har skapt støv, ørken, mygg og maur,

han vet. Det lille jeg vet, er nok til å leve.

 


 

Et frø som settes i jorda, som blir til en plante og setter frukt,

den vil aldri se ned på, eller forakte den jorda den kom fra.

 


 

Vi er så raske til å kalle dem for ugras,

alle dem som vi ikke liker:

meldestokk, løvetann, groblad, kamilleblom og vassarve.

Medisinplantene våre.

 


 

Så mange blomster og trær.

Så mange sletter og skoger.

Så mange undere.

 


 

pusten i stemmebånd

susing i grener

vind i kropp

vind som taler

stå i vinden

mellom andre trær

 


 

Møteplasser

 

Det er noe gåtefult, selv i de mest kjente ting, på møteplassene som kalles

både hjem og mysterium... Der skyer møter trær,

og mennesker møter mennesker.

Der blikk er en bevegelig sol og vi lever i en ordløs forstand.

 

Der er det en klang,

der er det en fryd, og vi nærmest lytter etter fottrinn

under en åpen himmel.

 

Samtidig lytter vi etter en tone,

eller en hel akkord som enda ikke er slått,

i vår egen møtesal.

 

Naturen, kan være så forskjellig, men selskapet til en venn er alltid

som sollyset, - men for å kjenne det, må du være i stand til å skape deg om,

til en møteplass.

 


 

Når livet slutter å være en selvfølgelighet,
 
da blir det blå mer blått
 
det grønne mer grønt
 
bladene mer blader
 
trærne mer trær
 
grenene mer grener
 
smertene mer smerter
 
gledene mer gleder
 
du blir mer du
 
og tiden står stille.
 

 

Når samtalen innenfor veggene

kjennes som en polsk riksdag,

går jeg ut i tregården

og lærer av grenene,

som bøyer seg

og hvisker

i takt.

 


 

Jeg har alltid prøvd å være saklig.

I dag greide jeg det,

da jeg gikk ut i et skogholdt her i nærheten,

fyllte lungene med luft,

og bare skrek.

 


 

Velsignet sol,

og plutselig ser du det,

lyset og liljene.

 


 

God dag, herr Tre
godt å få snakke med deg.
Vi har det på samme måten.
Kroppen min lager lyder,
slik som dine grener suser.
Jeg kaller det ord,
hva kaller du det?

 


 

Katten strekker halen.

Busken står og gjør ingenting,

den har stått lenge nå.

 


 

Jeg ligger ikke lenger i laurbærbladlaknene nå, herr Tre,
ikke i hengekøye mellom lyktestolpene heller.
Jeg lever i røttenes nettverk,
i groper med vann.
Dagens post og forsyninger
kommer fram via t-banesystemet under bakken.
Livet har rett og slett gått i dekning for en stund.

 


 

Uttørket brun og stiv
stod jeg der,
forskremt med greneknekk
og stammen vendt vekk.
Jeg var ferdig, halvdød
da duggen kom,
varm og våt.
Jeg sugde til meg av vannet.

 


 

Det blomsterteppet ved stammen din, herr Tre
er det til meg?
Det har min yndlingsfarge.

Takk skal du ha.

 


 

Som ei gammal nedbøyd dvergbørk
med krokete kvister stikkende ut 
til gærne kanter,
forunderlig, merkelig, i altfor sterk vind.
Naturstridig lever du.
Flat mot bakken står du i mot, med røttene plantet
i en skrent.
Litt lurvete etter å ha gjemt et reir,
litt arrete etter dyretenner.
I fjellheimens utsyn står du
nærmere himmelen enn de fleste.
 

 
 

Fargene gule og røde, priser døden hver høst.

Snart kommer snøen, det hvite øde, med vinterlyset til trøst.

Så våren med sterke farger, før sommeren kommer på ny.

Når solminuttene varmer, mellom hver godværssky.

 

Den røde høsten kommer, før vekstene spirer igjen.

På samme måte skal vi en gang, blomstre på ny min venn.