SKOGEN, LIVET OG EVIGHETEN

Skygger i vind 2

---

 

Dette heftet består hovedsakelig av bilder med tekst til, men noen tekster står også alene. Unni har prøvd å skrive noen linjer om opplevelser hun har hatt i naturen, - øyeblikk som satte i gang tanker og følelsesliv, og som har forandret henne. De var verdifulle for henne, selv om ingen andre kan kjenne seg igjen i dem. Naturopplevelsen er hver enkelt persons totale oppfatning av et enestående øyeblikk. Disse opplevelsene har mange rom, og fører noen ganger til ro, andre gang til ny grubling, nye tanker og meninger om livet. 

Naturen er vår livsverden der vi er en del av helheten. Her kan vi  oppleve frihet, drøm, lengsel og en altomspennede åndelighet. Vi kan også oppleve en drakamp mellom det jordiske og det hellige, og kjenne at vi som menneske står i mellom disse ytterpunktene. Opplevelsene har mange forskjellige perspektiv på samme tid. Noen ganger er de ubeskrivelige.

Unni ønsker å la opplevelsene og tankene være som de er, noen ganger rene naturopplevelser, andre ganger tanker som berører både teologi, filosofi og politikk, men hun ønsker alikevel ikke stille noen spørsmålstegn ved dem.

Disse tekstene sammen med Liv sine bilder har blitt til dette heftet. Noen få av dem er tatt så nært innpå motivet at de nesten blir abstrakte. De er tatt uten fargefilter, og de er ikke manipulerte. Det har vært viktig for Liv å formidle naturen slik som hun opplevde den der og da. Bildene, mange av dem er romantiske, får en større betydning fordi de er satt sammen med tekster som beskriver temaer som menneskets tilkortkommenhet og smerte.

Noen av tekstene er tilnærmet haikutekster, men også noen lengre tekster. Haikudiktet skal bestå av tre korte linjer. Et annet krav er at haikudiktet plasseres i tilnytning til en årstid. Årstiden kan gjerne oppfattes symbolsk. 

Resultatet er ikke gjennomarbeidet. Vi ønsker at tekstene og bildene skal være knyttet til opplevelsen som skapte dem, slik at de forhåpentligvis beholder sin nerve. Vi ønsker å la resultatet av tanker og møtene med naturen være grovt hogd.

  

Liv Haglund Lillegrundset

Unni Haglund

2021

 

 

---

 

Mysteriet i naturopplevelsen

 

Nye tanker om det levendes mysterium. De gamle tankene er der fortsatt, men skyves litt til side. De nye tankene gir fargesprakende opplevelser. De gamle vante fortsetter i de lange trådene, har et knirkende perspektiv, lik ei gammel dør som åpnes og gir utsyn inn i et nytt landskap. Historier som fortelles til meg, gir en gløtt inn i andres tanker, viser noe jeg kan kjenne igjen, eller ikke har vært oppmerksom på, men mest blir det sagt meg om dette mysteriet i møte med vannet, eller når jeg klatrer opp en høyde, kjenner frisk luft i by-lungene mine, hører et sus av vind. Hjerte mitt pumper best i møte med naturen, som tar meg som jeg er. Gratis entre til en forestilling fylt med levende ro.

 

---

 

Søstera mi har tatt bilde av 100 blomster. Søstera mi har tatt bilder av 1000 blomster, og som blomsterelsker bryter hun alle regler. Kritikk som "romantisk" og "søtladent" lar hun passere. Hun gjør portrettstudier og ser blomstrende kirsebærtrær og tulipaner som åpner seg. Hun lar hver eneste  plante bli til et individ som skal vises fra sin beste side i naturens palett, slik som en Linnè eller en Monet.

Fjernt fra materialismen tillater hun seg å nyte at en blomst gir trøst. Hun tar fram de gode og feminint blomsterbærende kreftene.

Intet åndelig er vakrere enn blomstene med sin stillhet.

 

---

 

Vår livsverden

 

Du har låst rommet rundt deg, satt opp en usynlig vegg, lyset har sloknet i ansiktet ditt, du har hengt opp et tau av utilnærmelighet, du er ikke til stede.

Du vil ikke bli preget av tankene og stemningene i rommet.

Det finnes ensomheter, som ikke ønsker å fylle seg med borgerlighetens velkjente fraser, også kalt livets store øyeblikk.

De deltar bare i de små øyeblikk, der latter og lykke flyter som fredelige elver, der slitne tanker kan hvile i en god spøk.

Lengst inne, der sårbarheten føder styrke, er vi alltid sammen, uten krav, uten vederlag, tryggere enn alt. Der er vi likegyldige med de lange og flotte resonementer.

Vidunderlig er tankens opphør, slik at musikkens rytme ikke blir avbrudt. Vi vil heller at takten i musikken følger vår egen puls.

Let, så siver lyset inn. Det kan være et under som viser seg fra vinduet: en blomst, et tre, ei elv, et fjell, noe du kan føre inn i protokollen, og plutselig forstå mye.

La deg bli ledet ut av det trange rommet, til en åpen mark der ingenting tynger.

Se vanndråpene som damper, for å falle som regn.

Se hendene dine i lys, og det menneskene har bygd, og forstå at menneskenes arbeid aldri har kalt morgenlyset fram.

Har du sett utover viddene? De er hellige og ubeskrivlige. Det er vår livsverden.

Har du hatt dine små gyldne øyeblikk? De lyser i de mørke nettene som stjerner.

Kanskje det var stillheten i ei sommernatt? Kanskje det var noe godt på bordet, lykke i en hverdag?

Nå er det kveld. I morgen opplever vi en ny soloppgang, om vi lever.

Vi vil fortsette å gå i super-markedene og se jetfly-stripene på himmelen. Vi vil fortsette å høre Tv-debattene og lese statistikkene,

- men, det store underet, det er selve livet, og månen som skinner i rett tid.

 

---

 

Mennesket i naturen

 

Vi er avhengige av våre omgivelser. Vi får mat fra åkrene og oksygen fra lufta. Vi utveksler stoffer, og er en del av naturens kretsløp.

Men, hva er et menneske? Vi er et livsvesen også på et annet plan enn det fysiske. Hvorfor er det så godt å se på et furutre, eller lyset som faller inn gjennom vinduet? Hvorfor er det så godt å ha et dyr i huset?

Alt liv tilhører et universelt fellesskap, men vi kjenner også denne følelsen av felleskap i forhold til et fjell eller en sky. Vi kjenner det overalt i naturen. Vi omtaler Broder Elv, Moder Jord, Søster Sol, Fetter Måne med kjærlighet.

Alt i naturen har sitt særpreg. En agurk inneholder 86% vann, alikevel er det stor forskjell på en agurk og en bekk. Hva er så særpreget ved mennesket? Vi er små under stjernene, nesten som et støv-korn, men er vi noe mer enn støv?

Noen sier at mennesket i Edens hage fikk som oppgave å forvalte verden. Hvis det var slik ment, at mennesket skulle forvalte verden, hvorfor verner vi ikke utsatte dyrearter, og hvorfor glemmer vi fattige mennesker? Kan vi stilles til ansvar for våre handlinger? Har vi noe ansvar for himmelen og jorden? Kan vi gjøre som vi vil, eller skal vi passe på omgivelsene våre.

Hele jorden er vårt miljø. Vi er jordmennesker. Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Vi kan se på når ei høne ruger fram en kylling, at trærne slukker tørsten, at fuglene bygger reder i grenene, at bekkene renner mellom fjellene, men vet vi noe om hvordan livet ble skapt? Er et atom som plutselig så et annet atom, ble veldig forelsket, parret seg, ble til en amøbe - er det en del av historien? Det kan kanskje være en av teoriene om utviklingen på jorda? Veldig sannsynlig er det vel ikke?

Kanskje det er ved siden av den lille fjellblomsten vi skal knele ned i undring over naturen, og dens små og store rom. Kanskje kosmos kan gi oss et svar.

Noen mennesker møter altfor mange torner og tistler på sin vandring. Naturen er ikke bare snill. Naturkatastrofer og destruktive krefter setter liv i fare. Disharmonien har kanskje alltid vært der, men den blir enda verre nå da menneskene driver rovdrift på naturen, og naturen slår tilbake. Menneskene har blitt et problem, fordi menneskene har øvet vold mot naturen.

Landet sørger når urett brer seg, dyr utryddes, fugler utryddes, selv fiskene i havet er truet.

Det er menneskene som skaper problemene. Makrellen kommer fortsatt når den skal, og trekkfuglene kommer i rett tid. Det er menneskene i sin selvopptatthet og grådighet som gjør skade på skaperverket.

Kan mer fokus på alminnelig godhet og omsorgsevne gjøre at vi blir bedre i stand til å ta vare på skaperverket?

Vi trodde at vår kunnskap og våre store framskritt innenfor vitenskapen skulle gjøre oss i stand til det. Hvilket overmot! Nå klarer vi ikke en gang å ta vare på oss selv.

Hvis vi kunne være fornøyd med at vi bare er en av alle skapningene, innse at vi aldri har greid å skape et blad på en løvetann, men at vi kanskje kan klare å ta vare på det som andre har skapt, så ville det føre til en posistiv forandring.

Er det livet i byene som narrer oss til å tro at naturen er til for vår skyld?

Naturen er fruktbar, men den gir oss ikke bare det vi trenger for å overleve. Den gir oss glede. Naturen bommer aldri på former og farger. Høstfarget lyng, eller vinterens hvitekledde vidder blir aldri feil.

Vi kan ydmykt høre koret som finnes i skogen og på fjellet. Fisken som ferdes langs kysten bør vi også nærme oss med respekt.

Hvilken innsikt har vi egnetlig? Er vi i stand til å innse hvor lite vi forstår? Verden går sin gang uten at vi har den minste mulighet til å styre den. Vår nye kunnskap og nye oppdagelser fører til nye spørsmål.

Det spirer og gror, myldrer og kryr, flakser og flyr rundt oss. Disse forskjellige artene vi lever sammen med, er ikke bare til nytte for oss, de har sin egenverdi. Vi bør ta noen lange steg fra overmot til ydmykhet. Et første skritt kan være å lese Skjæråsens linjer:

"mållaust liv har og e mening

du lyt sjå og tenkje på."

 

---

 

Vi er forvaltere

 

Hvor har du det fra at olja i Nordsjøen tilhører bare oss? Burde vi ikke forvalte ressursene slik at det kommer naturen til gode, alle til gode?

Hvem skal vi takke, for at vi kan gå rundt her i verden? Bør vi tenke på forurensningen?

Er det en selvfølge at høstens gule blad faller ned fra løvtrærne?

Blir de fattige rørt ved andres veldige avlinger?

Vi vandrer rundt her på avgrunnens rand, og leter etter himmelen og jordens evige skaperakt,

mens olje-krukka blir tom.

 

 

 

---

 

Møte

 

Det hvite i lufta

og regn over gammelt løv

ennå kanskje litt grønnt i alt det grå

gir en ny opplevelse

hver gang

hvert møte

forskjellig

det var meg som skrev og skrev om akkurat dette treet

det er noe jeg vil si som ikke kan sies.

 

---

 

Livet er til stede i skogen.

Skogen gror også inni meg

som et sus i ei furukrone,

som møter med skogens gjester

i bleke vinterdager.

 

---

En solnedgang,

et land bader i lys.

Tankene om uendeligheten.

 

---

 

Fuglene mister ikke språket.

De synger alltid sin gamle sang,

oppglødd av dugg og lys.

 

---

 

Jeg kan ikke svare på alle hvorfor-spørsmålene dine,

men han som har skapt mygg og maur,

han vet. Det lille jeg vet, er nok til å leve.

 

---

 

Et frø som settes i jorda, som blir til en plante og setter frukt,

den vil aldri se ned på, eller forakte den jorda den kom fra.

 

---

 

Vi er så raske til å kalle dem for ugras,

alle dem som vi ikke liker:

meldestokk, løvetann, groblad, kamilleblom og vassarve.

Medisinplantene våre.

 

---

 

Så mange blomster og trær.

Så mange sletter og skoger.

Så mange undere.

 

---

 

pusten i stemmebånd

susing i grener

vind i kropp

vind som taler

stå i vinden

mellom andre trær

 

---

 

Møteplasser

 

Det er noe gåtefult, selv i de mest kjente ting, på møteplassene som kalles

både hjem og mysterium... Der skyer møter trær,

og mennesker møter mennesker.

Der blikk er en bevegelig sol og vi lever i en ordløs forstand.

 

 

 

Når samtalen innenfor veggene

kjennes som en polsk riksdag,

går jeg ut i tregården

og lærer av grenene,

som bøyer seg

og hvisker

i takt.

 

---

 

Jeg har alltid prøvd å være saklig.

I dag greide jeg det,

da jeg gikk ut i et skogholdt her i nærheten,

fyllte lungene med luft,

og bare skrek.

 

---

 

Velsignet sol,

og plutselig ser du det,

lyset og liljene.

 

---

 

God dag, herr Tre
godt å få snakke med deg.
Vi har det på samme måten.
Kroppen min lager lyder,
slik som dine grener suser.
Jeg kaller det ord,
hva kaller du det?

 

---

 

Katten strekker halen.

Busken står og gjør ingenting,

den har stått lenge nå.

 

---

 

Jeg ligger ikke lenger i laurbærbladlaknene nå, herr Tre,
ikke i hengekøye mellom lyktestolpene heller.
Jeg lever i røttenes nettverk,
i groper med vann.
Dagens post og forsyninger
kommer fram via t-banesystemet under bakken.
Livet har rett og slett gått i dekning for en stund.

 

---

 

Uttørket brun og stiv
stod jeg der,
forskremt med greneknekk
og stammen vendt vekk.
Jeg var ferdig, halvdød
da duggen kom,
varm og våt.
Jeg sugde til meg av vannet.

 

---

 

Det blomsterteppet ved stammen din, herr Tre
er det til meg?
Det har min yndlingsfarge.

Takk skal du ha.

 

---