Søppel

 

Søppel

 

Her ligger det søppel ute i Guds frie natur. Hvis vi har prøvd å gjemme det bort så har vi feilet. Det ser ikke ut som om noen trenger dette mer. Kanskje vi skulle ha levert det til gjenvinning?

Hallo!

Kan vi ikke vise litt takknemlighet? Kan vi ikke tenke at disse tingene har vært nyttig, og at materialene kan bli nyttig igjen, hvis vi bare hadde levert det til gjenvinning?

 

Hvorfor kan vi ikke lære oss hvordan vi skal kaste ting? Det er ikke så vanskelig. Vi skal bestemme oss for at vi skal kaste noe, og hvor vi skal kaste det.

 

Kanskje vi ikke ville kaste det? Kanskje det bare ble stående der fordi vi ville sette det til side? Vi tenkte at det kan hende vi får bruk for det senere. Vi har sikkert våre lagringsmetoder i uthus, bod og kjeller. Vi har kasser og skap. Vi skjuler de tingene vi ikke trenger. Vi legger ting unna til alle lagringsremediene våre er stappet fulle, og alle ledige rom er overfylt med ting og tang. Så har vi ingen steder å sette eiendelene våre. 

 

Når det gjelder rydding er mange av oss ganske late, og vi sier til oss selv at vi alltid er travle, så vi har ikke tid til rydding. Men vi er ikke mer travle enn at vi oppsøker butikker og gjør innkjøp til lagringsplassene renner over.

 

Finnes det en dialog mellom en person og dens eiendeler? Er det en slik indre dialog som gjør det vanskelig å kaste ting vi ikke lenger trenger på gjenvinning? Vi kjenner glede ved noen av de gjenstandene vi eier, men hva føler vi ved å kaste en eiendel som vi har hatt nytte av lenge?

Og hvorfor lar vi ting vi ikke trenger stå ute i naturen?

Jeg vet ikke.