Dagbok i Corona-tid,

tekst: Unni Haglund, bilder: Liv Haglund Lillegrundset

 

Torsdag 26.mars 2020

 

Fuglesangerne leverer, musikken enda litt dempet. De venter gjester, trekkfuglene fra sør. Jeg omgås mest min egen skygge. Hvis alt hadde vært som vanlig, kunne jeg ha åpnet mitt hjem, tatt i mot venner.

Nå er ingenting vanlig. Jeg holder pusten, har sluttet å synge. Mens bølgene slår inn på stranda i en jevn rytme, tenker jeg over mye som tidligere var en selvfølgelighet, som jeg nå må klare meg uten.

 

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Tid

 

Fredag 27. mars 2020

 

Det tar tid å stå på stranda, se sola, høre bølgene, og kjenne noen lydløse minus-grader.

Det tar tid å tenke på mine kjære, være bekymret: "hvordan går det nå?"

Det tar tid, og det har jeg nå, tid.

 

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Helg

 

 Lørdag 28. mars 2020

 

Det må ikke være roser på bordet, heller en hestehov som er fin.

Det er helg, karantene, ingen innkjøp her, så det serveres ingen vin.

 

 

 

 

 

--------------------------------------------------

 

 

Drøm

 

Søndag 29. mars 2020

 

Fargene i skyene som en drøm. Den rosa fargen som et kyss. Slike farger skal brudekjolen min ha. Får jeg ikke en slik brudekjole, skal jeg ikke gifte meg.

 

 

 

 

-------------------------------------------------- 

 

En ny hverdag

 

Mandag 30.mars 2020

 

Lyden fra fly som skal lande på Torp er nesten borte. Himmelen stille. Færre biler. Vi er hjemme nesten alle sammen. Samtaler om konkurser høres fra Tv'en. Jeg har lagd mat. Prøvd å jobbe. Lært bort noe via telefon og nett. Planlegger en tur ut. Skal gå alene. En tur i Bøkeskogen. Jada, jeg har husket å vaske hender, ofte.

 

 

--------------------------------------------------

 

Tirsdag 31.mars 2020

 

En god nyhet

 

Midt i brakkesyken, mens diagnosen nyhetsjunkie var merkbar i hjernen, mens jeg bygde videre på reiret foran Tv'en, mens min læringskurve om virusets reproduksjons-tall var bratt, da immunologi og kriselover ble forklart i samme setning av nyhets-reportere, midt i dette kom det også en god nyhet. Forsvaret er opptatt av at folk overlever. 

Forsvaret har bygd ned sin beredskap for krisetider i 20 år. De har gitt bort eller kastet det meste av sine militærsykehus og medisinlagre, uten å erstatte det med nytt. Men nå vil Forsvarets forskningsinstitutt sammen med næringslivet utvikle nød-respiratorer. Det er en maskin som trykker på en Lærdalsbag. De leverer 1000 stykker i løpet av noen uker.

Sykepleier-forbundet ler av ideen, kaller den for en for tidlig aprilsnarr. Noen leger ler også. Men jeg ville valgt en nød-respirator som pustestøtte, i stedet for ingen pustestøtte, hvis jeg skulle trenge slikt. Å være uten pustestøtte i en slik situasjon er jo den sikre død. De sykeste vil jo få det beste high-tech utstyret uansett. De som bare trenger litt hjelp, må klare seg med mekaniserte Lærdalsbager. Det er i hvertfall bedre enn papp-teknologi og tomt prat. Joda, det går framover. 

 

 

--------------------------------------------------

 

Vær hjemme

1. April 2020

 

"Vær hjemme", sier helsemyndighetene, og jeg er hjemme, og hjemme. Leser bøker, rydder sokker, trener på matte, leker med ord og skriver lange setninger om ingenting. Jeg er hjemme alene.

Jeg lager meg nye rutiner, ringer venner og lytter nøyere, dypere nå, - på hva som blir sagt.

Folk begynner å tenke annerledes. Selvfølgelighetene er ikke så selvfølgelige alikevel.

Noen snakker med sin egen skygge. Noen sier at det er merkbart mindre luft-forurensning i verden, at kloden begynner å bli helbredet, at den får puste.

Og vi menneskene finner hverandre på telefonene våre, på internett.

At vi skulle finne på å ta på hverandre er nå hjerteløst, farlig, meningløst.

Jeg mediterer, jeg ber, danser alene på stuegulvet og fortsetter å være hjemme.

De andre er også hjemme.

Klokka seks stod folk på balkongene sine og klappet for helsearbeiderne som står i frontlinja i denne krigen.

En dag er dette over. Da har vi begravd våre døde. Da kommer vi til å gjøre nye valg, ha nye drømmer og visjoner, skape nye liv, ikke bare for oss selv, men også for kloden.

 

 

 

-------------------------------------------------- 

 

Dere kan komme

 

2. april 2020

 

Når dette er over så kan dere komme hjem til meg, ventet eller uventet, eller dere kan møte meg i kafeen, der de selger hyllemeter med nybakt håp på fat.

Men frykten skal holde avstand, minst en meter.

 

 

 

--------------------------------------------------

 

 

Hytteforbud i påsken

 

3. april 2020

 

I disse tider ligger mange av oss fortsatt i hi. Vi omstiller oss, vi skal ikke dra på hytta i påsken. Vi skal være hjemme og trøste hverandre via telefon og nett, trygge hverandre, krangle, klage, men uten fysisk nærhet.

Vi skal heller ikke være mange sammen, gå på fest. Vi skal tenke på de andre, de som skal møte det som truer. Vi skal holde fred, mens vi frykter. Det er dette usynlige som vi alikevel har sett tegninger av. Den taggete kula som har oppsøkt hele kloden. Corona.

Vi skal høre på statens ord. Vi skal ikke på puben. Vi skal ikke i kirken heller. Vi skal holde avstand, og så skal vi holde kjeft. Det er ikke nødvendig å krangle mer med regjeringa om dette nå.

Hold fred, og GOD PÅSKE!

 

 

 

--------------------------------------------------

 

De lange setninge-nettene

 

4.april 2020

 

Sår hals, hoste, feber, det er helt vanlig, men ikke nå. Nå løser det ut andre reaksjoner. Så blir en sittende der, og vente på at det går over. Det blir noen lange setninge-netter. At livet en lever kan gi smerte og stor uro, det er jeg vant til. Men da gjelder det oftest bare en i vennekretsen som har det vondt, eller kanskje tre, men nå gjelder det flere. Det er mange som er sårbare blant oss nå, spesielt de som har forskjellige utfordringer med lungene.

Jeg har alltid brukt skriving som en slags terapi. I vanskelige perioder har jeg skrevet. Helt fra jeg som barn fikk min første hjerteformede blå dagbok, har jeg skrevet egne små tekster. Dagbokskrivingen har gjort at jeg har fått pakket bekymrede tanker inn i papir, lagt de i skuffen, og fått plass til andre tanker.

Noen ganger leter jeg etter trøst i det andre har skrevet. Jeg ser hvordan de takler det. Jeg får gode råd. Men i de lange nettene blir det alltid de råeste ordene jeg tiltrekkes av. De fungerer for meg, også da det verste skjer:

Nåde

Amazing grace.

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Palemsøndag 5. April 2020

 

Noen tar det seriøst, er nesten redde.

Noen bryr seg ikke i det hele tatt.

Noen er midt i mellom.

Noen roper "hallo" på avstand, vinker, smiler og sender blomster.

Noen spør om de skal handle for meg.

Noen står på og jobber mer enn noen sinne, for å berge de syke og beskytte de sårbare.

Vil det bli værende slik, når dette er over?

 

 

 

--------------------------------------------------

  

 

Hvem er vi avhengige av?

 

Mandag 6. april 2020

 

Hvem er det vi er avhengige av nå?

Er det dem som diskuterer hvilket utbytte de kan legge i egen pengepung, når de mottar støtten fra staten til egne bedrifter?

Er det dem som skryter av hvilken risiko de er villig til å ta med sine pengeinvesteringer i gode tider, men forventer at staten tar deres tap i dårlige tider?

Er det dem som bruker advokater i krangler med bygde-ordførere for å komme seg på hytta i påska?

Nei,

det er dem som pleier de syke, trøster de døende, betjener oss i matvare-butikken og på apoteket, leverer varer, vasker gulv i hus og vogner, kjører busser og tog, det er dem vi er avhengige av nå.

De får ikke utbytte eller bonuser av statlige overføringer. De sitter ikke på hjemmekontoret sitt nå.

Det er de lavtlønte vi er avhengig av nå. Det er dem vi klapper for, synger for, sender blomsterbuketter til.

Sosialismen her i landet, den fungerer best for de rike. Slik var det i jappe-tida, slik var det i finans-krisa og slik er det nå.

Men de lavtlønte, de som ikke har noen stemme i den offentlige debatten, dem er vi avhengige av.

Kanskje vi burde sende dem litt mer enn blomster? Blomster visner så fort, - hva med penger? Hva med neste lønnsoppgjør?

 

 

 

--------------------------------------------------

 

 

Hamstring

 

Tirsdag 7. april 2020

 

Da Norge stengte skoler, barnehager, frisørsalonger og idretts-arenaer osv. torsdag den 12. mars klokka 14:00, så løp folk til butikkene for å hamstre. Hermetikk, tørrvarer og dopapir var utsolgt på et øyeblikk. Livets mening var plutselig å skaffe seg det nødvendige, og mye mer enn det.

Myndighetene anbefalte oss å stoppe hamstringen. Hvis vi handlet som vanlig ville det være nok til alle.

Denne kvelden led solidaritets-tanken i Norgre sammenbrudd.

Hva var det som gjorde at folk hamstret mot statsministerens anbefaling? Hvorfor ble det lange køer med folk som fylte opp søppelsekker med dopapir? Hvorfor er det rompa vår vi tenker på først, når uroen brer seg?

 

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Det blir en god påske

 

Onsdag 8. april 2020.

 

Hagen min har ingen karantene. Den er åpen fra morgen til kveld. Fuglene synger, og vet ikke hva karantene er. Påskeliljene oppfører seg som om karantene aldri fantes.

Mandag ettermiddag var det pressekonferanse med Justis- og beredskapminister Monica Mæland, Barne- og familieminister Ingolf Ropstad, Helse- og omsorgsminister Bent Høie, Direktør i Folkehelseinstituttet (FHI) Camilla Stoltenberg og assisterende direktør i Helsedirektoratet Espen Nakstad.

Disse ansiktene begynner jeg å bli kjent med nå. Det har vært pressekonferanse hver dag kl 16:00 siden torsdag 12. mars. Nå kom nyheten som vi alle har ventet på: Innsatsen til det norske folk har gitt et solid overtak over viruset. Dugnaden har virket. Tall fra FHI tyder på at Norge har Corona-smitten under kontroll. Reproduksjonstallet ligger nå under 1, dvs at en smittet person smitter mindre enn 1 person. En smittet person smitter nå 0,7 andre personer. I begynnelsen av mars var reproduksjonstallet for viruset på 2,5. Hvis det hadde fått lov til å fortsette, hadde det endt med en katastrofe.

Helseministeren takket. Jeg gikk ut i hagen en tur, hilste på naboen. Han hadde hengt ut flagget. Han mente at hvis vi noen gang skulle flagge så måtte det være nå som Corona-epidimien er under kontroll.

"Dette betyr ikke at vi kan slappe helt av", sa jeg. "Det spiller ingen rolle, her skal de flagges", sa naboen. Jeg gikk tilbake til påskeliljene mine. Det blir en god påske i år også.

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Skjærtorsdag 9.april 2020

 

Mexico har stanset produksjon av ølet Corona. Det skyldes ikke navnet, tror jeg. Jeg har begynt å luke rundt mine jordbær-planter. Corona-bærene mine er de søteste. Jeg tror at de blir like søte i sommer også, for selve navnet kan vel ikke lage krøll?

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Hestekur

 

Langfredag 10. April 2020

 

Alle borgerne her i landet skal igjennom en hestekur. Vi skal holde avstand til hverandre. Vi skal mest mulig holde oss hjemme. Statsministeren har bedt oss om å finne nye stier og nye turer, hvis vi går ut for å trekke frisk luft. Vi skal finne nye åpninger inn til forskjellige former for stillhet, forskjellige former for ensomhet.

Det kan være et møte med et nytt og fremmed tre, eller bare stå å høre på isen som blir til vann.  

 

 

 

--------------------------------------------------

 

 

Tomt

 

Påskaften lørdag 11.april 2020

 

Fryseren er snart tom, men det er ikke noe å bry seg om, jeg kommer ikke til å sulte. Det som er ille er at New Yorks gater er tomme, men havet er ikke tomt. Vannet, lyden av bølgene er fortsatt det som holder dragen inni meg stum og nede.

 

 

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Båten

1. påskedag 12. april 2020

Båten, den ligger i ei vik langt mot vest. Det er ingen Noah's ark som kan berge oss fra syndefloden, når alle isfjell kalver, når breene smelter.

Nei, den har lenket seg fast. Den ligger bare og venter. Den venter på at menneskene kommer tilbake da karantene-tiden er over.

Den hører på bølgene som snakker om vår jord, om å redde framtida, hvis nåtiden vil høre på.

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Mandag 13. april 2020

 

Hendene

 

 

Uvirksomme hender, som skulle ha holdt en annens hånd på en ærverdig institusjon, som skulle ha klappet en nær venn på hodet, men det går over. 

 

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Formål og mening

 

Fredag 17. april 2020

 

Det har gått noen dager uten dagbokskriving. Den siste teksten ble om de uvirksomme hendene. De vi skulle brukt til å holde hverandre. Nå er pårørende utestengt fra pleiehjem og funksjonshemmedes boliger. 

Jeg har sluttet å lete etter lykke. Det er mening jeg leter etter nå. Jeg vet at hverken du eller jeg er her om åtti år. Jeg vet ikke om jeg er her da du tar slutt.

Bare en måned etter 12. mars føles det som om jeg lever i isolasjonens tidsalder. Formålet med livet mitt nå er å ta oppvasken, kanskje gå å handle mat. Burde jeg bruke munnbind i butikken? Har jeg husket å legge antibac i lomma?

Ikke at mine tidligere formål om å få slutt på verdenshungeren, eller avskaffelse av kjernefysiske våpen, ga noen forandringer i det hele tatt, men formålet var i hvertfall større. Jeg snakket med folk om det i kafeene. Nå er alle kafeene i nabolaget stengt. Nå snakker jeg ikke med noen der.

Det formålet som virker mest berikende nå, er å fore ekorn og småfugler.

 

 

 

--------------------------------------------------

 

Vær og gode tider

 

 

Lørdag 18. april 2020

 

Livet er ikke en motorvei fra vugge til grav. Hver dag oppleves som et nytt stoppested. Jeg kommer meg ut av senga, er takknemlig for dagens lys. Vandrer i en natur som er et under, som er enestående, så forskjellig.

Vi klager over dårlig vær, og koser oss i det gode været, men gode tider faller ikke ned fra himmelen. De må vi skape selv.

 

 

 

 

Torsdag  30. april 2020

                       

 

                        Det går bedre

 

                                  Tårene renner

                              kirkegården er tom

                        et lite solgløtt, krisa går over