Å prøve å snakke sant og åpent, også om livets vanskelige sider, det gir et pusterom. Vi er vel på vei til pusterommet en gang i mellom de fleste av oss? Det er slik jeg kan komme til sans og samling, finne ut hvor jeg er, hvor veien går videre, og hvor jeg kan finne balanse. Vi opplever alle motgang, smerte, og tap. Mange prøver å skjule det, og lusker inn i sin bakgård fordi omgivelsene skal slippe å se svakhet de tror andre ikke kan orke, eller fordi de selv ikke orker å høre mer om at de burde ta seg sammen, bli mer balansert, blir mer moden, mer voksen, tåle mer. Etter kriser dukker hvorfor-spørsmålene opp: "hvorfor skjer dette meg?", før de fleste av oss må akseptere at "sånn er det".
Vi lever i en verden med mye snobberi. Mange er trendbevisste, oppfostret av reklamebransjen som fremmer det perfekte, flotte og vakre, og viser forakt for svakhet. Mange ønsker å være sterke og kompetente, de ønsker å vokse og ta seg ut i en verden som jager etter det perfekte. Er det rom for svakhet og å ha det dårlig, eller er det mest forakt for svakhet? Det er først da vi tør å være svake og bøyelige vi kan være skapende. Da vi er stive, sterke og ubøyelige, så blir det ingenting nytt.
Jeg tror de fleste mennesker, uansett hvilket liv de lever, lengter etter fred, glede og kjærlighet. Det er selve grunnmuren i alle liv. Den freden, gleden og kjærligheten finner vi i skaperverket. Det gjør at vi fortsetter å ta bilder av vannliljer på stille vann om sommeren, og de langstrakte hvite vidder om vinteren. De bildene som andre ser på som klisjeer, forteller oss noe viktig.
Livet er et sårbart prosjekt. Noen opplever mer motgang enn andre. Hvis de våger å snakke i jeg-setninger, uansett om det er gråt eller skrik, så utløser det mye godhet og mye fellesskap i møte med mennesker som evner å lytte. Inne i vennligheten man bare finner blant fortapte sjeler, hører jeg ofte rene realistiske beskrivelser fulle av smerter. De lever med smertene her og nå, men har allikevel en retning mot en annen verden, en mulig trøst i det hinsidige. Jeg finner hos dem ofte en takknemlighet for livet, og en modenhet som gjør at de bedre kan forstå andre mennesker som har blitt satt til side, satt tilbake. Mennesker er sårbare. Årsaken kan være utrygghet, fattigdom, sykdom. Vi takler vår svakhet på forskjellig vis, men erfaringene med svakheter som gir en modenhet, er undervurdert.